I forrige uke ble omstendighetene knyttet til Owen Careys dødsfall som følge av allergi kjent i mediene. Dette skapte et stort engasjement, særlig blant allergikere og deres nærmeste. En slik tragedie skapte ikke minst et engasjement hos meg. Når tiltak er gjort for å skape trygghet fører til dødsfall, setter det livet i perspektiv for en person som kan gå i allergisk sjokk.

Mitt navn er Ruben. Jeg er veldig allergisk for egg, noe jeg har vært hele livet. Jeg får stadig spørsmålet om det er mange ting jeg ikke kan spise; det enkle svaret er at jeg kan spise veldig mye. Jeg føler meg privilegert. Jeg har vokst av meg flere allergier gjennom oppveksten og samfunnet blir stadig mer tilrettelagt for allergikere. Det er iverksatt mange tiltak for å fremme fokuset på allergi, som lovregulert merking av mat og et generelt økt kunnskapsnivå i samfunnet. Vi har spesialiser som kan bistå, og allergivennlige alternativer på butikkene. Alt dette er helt konge! Eller er det?

Disse tiltakene er iverksatt for å skape en tillit. Denne tilliten skal gjøre en allergiker trygg. Dessverre har en slik tillit svakheter, slik som Owen smertelig fikk erfare. I dette tilfellet var det menyer med oppgitte allergener og det var gitt tydelige beskjeder til personellet. Likevel kunne noe så tragisk skje. 

Se for deg at du sitter på en restaurant. Du har en matvare du er veldig allergisk for, men denne restauranten er eksemplarisk for deg: Alle retter, sauser og tilbehør er merket med allergener. Fantastisk! Men så viser det seg at oppgitte allergener ikke stemmer. Du har full tillit til at det stemmer, og starter å hive innpå maten.

Dette var forholdet når jeg satt og spiste på Jensens Bøfhus i Oslo. Restauranten er til og med en kjede, og man skulle da i alle fall kunne forvente at de har opplysningene sine på det rene. Jeg skulle bestille en hamburger, noe som oftest ikke inneholder egg dersom man fjerner dressingen. Hamburger uten dressing – en enkel og standard prosedyre når jeg skal bestille noe på en restaurant. Jeg burde ikke trenge å spørre kelneren en gang, for alt er lagt til rette for at jeg har full tillit til restauranten. Det er bare et problem: Til tross for at egg er oppnevnt i listen over allergener, så er det ifølge menyen ingen av rettene som inneholder egg. Dette fikk meg til og lure – og det viste seg at både hamburger og hamburgerbrød inneholdt egg. 

For min del var det nærmest en tilfeldighet at jeg fant ut av dette. Jeg hadde tilnærmet ingen grunn til å tro at mitt liv skulle stå på spill når jeg bestilte denne retten. Alt lå til rette for at jeg, trygg som bare det, kunne bestille en normalt sikker rett på en restaurantkjede som hadde opplyst om allergener. Alle disse forholdene skaper en enorm tillit om å få en sikker rett. En så stor tillit at man ikke lenger burde trenge å spørre kelneren om allergener. Dessuten merker man ofte at kelneren har like stor tillit til menyen som det du har, og dermed ikke tar det på alvor. 

Det er dette som skaper problemet. Når det er så mange tiltak som skaper tillit. Så mange tiltak som gjør at man nærmest ikke blir tatt seriøst lenger. Så mange tiltak at en feil tar liv. 
Så misforstå meg rett, at det blir satt i gang tiltak er veldig bra. Men hva gjør man når tiltakene ikke fungerer? Når menyen oppgir feil allergener, når en farmasøyt sender deg på en gåtur til neste apotek når man mistenker å gå i anafylaktisk sjokk fordi de ikke har adrenalin, eller når en kelner bare viser til menyen som er feil. Dette er mennesker og informasjon du har og bør ha full tillit til. Her har likevel samfunnet fortsatt en lang vei å gå.